Mens det østlige Canada kjemper mot sin verste flom på et halvt århundre, hvor Montreal og 125 andre nærliggende byer er kastet ut i unntakstilstand, og statsminister Justin Trudeau personlig følte «qhyppigheten av ekstremvær er akselererende og (at) dette er en konsekvens av klimaendringer«, Hva slags slutninger kan Frankriuke trekke et år etter eksepsjonelle oversvømmelser som sterkt berørte sideelver til Seinen og Loire i juni? Ikke særlig mye.

BFølgene av flommen i juni 2016: et varselskudd

DI en rapport publisert i februar 2017 av Miljøverndepartementet og Innenriksdepartementet (1), får vi vite at flomprognose-systemer er allment i behov av forbedring, at altfor mange kommuner er uten kommunale sikringsplaner, at det er fastslått klare grenser for kompetense og beredskap hos mannskapet som skal overvåke dikene i Loire og dens sideelver og økonomisk støtte fra staten til enkeltpersoner trolig har liten eller ingen virkning. Ettersom dette er en offisiell rapport, er det all grunn til bekymring.

Oversvømmelsene fra 30. mai til 6. juni 2016 kan være et varsel om en flom i større skala, og vi er ikke forberedt på å håndtere den.

CAT NAT: Falsk skatt som undergraver vår risikokultur!

Frankrike er stolt over å ha etablert en erstatningsordning for naturkatastrofer, preget av solidaritet og veldig beskyttende, men som setter erstatningen i stedet for innsatsen for å sikre og forebygge. Etter hver flom er det som et kappløp med «tilstanden av naturkatastrofe.» (2)

Men blant de 861 byene hvor situasjonen ble erklært som naturkatastrofe i juni 2016, var det mer enn halvparten som ikke var utstyrt med flomrisiko forebyggingsplan (IRPP), som tar sikte på å regulere arealbruk i flomutsatte soner. En villfarelse!

Flommen i juni 2016 som var i mer moderat skala, har kostet 1,2 milliarder euro, den nest dyreste hendelsen registrert som naturkatastrofe etter stormen Xynthia. Tegn i tiden, premier for Naturkatastrofer (se Resultat Cat nat 1982-2015) eer multiplisert med 3 på tretti år (1,6 milliarder i 2015).

Denne ordningen vil eksplodere under den neste store flommen, og staten vil måtte sette seg i gjeld for å utbetale erstatninger til forsikrede. Det er skrevet.

I et århundre ble landet spart for storflommen, den siste store flommen rammet Seinen i 1910, men hvert år er sannsynligheten for en flom av denne typen i regionen Paris anslått til 1/100. Materielle kostnader anslått av OECD til 30 milliarder euro.

I Loire er den diabolske glemselen av naturkatastrofer enda mer forferdelig. Hundretusener av innbyggerne mener at de er beskyttet av diker bygget i middelalderen som allerede har gitt etter mange ganger frem til 1856, året for den siste store katastrofen.

De gamle kjente til naturlige farer. I dag er imidlertid overdreven byutvikling, sammenbrudd i økosystemer, ugjennomtrengelige overflater faktorer som forverrer konsekvensene av eksepsjonelle klimatiske forstyrrelser. Foruten den ettergivende offentlige politikk vis-à-vis utbyggingsoner.

Etter å ha demmet våre elver gjennom århundrene, og skapte store demninger for å bremse strømmer, kom vi til slutt til utnyttelsen av naturområder.

PAPI effektivt? Ingenting er mer usikkert…

Endelig kom det til handling i 2003, Handlingsprogrammer for flomforebygging (PAPI) som tar sikte på å redusere konsekvensene av flom på territoriene gjennom en helhetlig tilnærming til risiko, støttet av et partnerskap mellom statlige etater og lokale aktører. Hensikten med disse store programmene: Forebygging gjennom hundrevis av mer avanserte studier og flomscenarier, det ene mer sofistikert enn det andre for bedre å forstå risikoen og beskytte territoriet, hovedsakelig gjennom strukturelle tiltak som dynamisk senkning eller hydraulisk beskyttelse som har kostet hundrevis av millioner av euro. (3)

Når vi leser om katastrofer de siste tiårene (Nîmes, Vaison-la-Romaine, Gard, Corsica…) kan vi med rimelighet tvile på effektiviteten av disse investeringene, og disse beskyttelsessystemene som til dels er feilaktige.

Værvarsler, Vigicrue, vitenskapelige prognoser, vi har aldri vært så godt orientert om den forestående katastrofen. Men når det kommer til effektiv beskyttelse av mennesker og sensitive områder, er nesten ingenting planlagt.

I en tid med over-regulering, virker det som vente-og-se treghet tar opp mer plass enn handling og beskyttelse. Ja, klimaet endrer seg og det vi må være forberedt på, men nei, store skader forårsaket av flom er ikke uunngåelig, fordi det er mulig å beskytte seg selv hvis staten og lokale myndigheter er villige til å gi midlene til det.

Når vi nå vet at en franskmann av 4 og en ansatt av 3 er potensielt utsatt for flom, må vi lære å leve med og prøve å redusere virkningen av en slik katastrofe.

Hvordan? Ved å sette utenfor rekkevidde av flommen de mest sensitive aktiviteter, beskytte nettverk ved å skaffe mobile nødsenheter, og utvikle våtmarker i våre byer! Slutte med å støpe ned våre elvebredder og skape kunstige reservoarer av tvilsom effektivitet til astronomiske kostnader på titalls millioner euro. Passiv beskyttelse som ikke beskytter borgerne mot voldsomme oversvømmelser der de bor.

Når vi vet at det vil ta flere tiår å rette opp fortidens feil, er det ikke nå på tide å forsere en hindring og skape virksomme anordninger, samt reglerr som faktisk integrerer flomrisiko?

Det er på høy tid for offentlige aktører å slutte med å sende oppgavene videre og i stedet klart definere roller og ansvar for hver interessent, og ikke minst borgernes, de første aktørene i det sivile samfunnet. Det haster med å handle for å beskytte oss konkret.

Republikken garanterer total sikkerhet for personer og gods? La oss bevise det.

(1) Rapport CGEDD n° 010743-01 et IGA n° 16080-R
(2) https://www.lesechos.fr/idees-debats/cercle/cercle-157774-les-couts-caches-du-regime-cat-nat-2004732.php
(3) http://www.georisques.gouv.fr/ma_maison_mes_risques/